Dette portrettet i olje på lerret (format ikke opplyst), som befinner seg i Casa-Museu dos Patudos i Alpiarça, Santarém i Portugal er tilskrevet den italienskfødte maler Domingo Antonio Velasco (ingen biografiske opplysninger tilgjengelige) som var aktiv ved det portugisiske hoff.

Portrettmodellen er den italienskfødte komponist og klavervirtuos Domenico Scarlatti (1685-1757), og bildet ble malt i forbindelse med at Scarlatti, av kong João V av Portugal (1689-1750), den 21. april 1738 ble utnevnt til ridder av Santiago-ordenen.

Domenico Scarlatti er best kjent for sine 555 små sonater, selv kalte han dem essercizi (øvelser), der han utviklet spilleteknikken betydelig, og ofte går langt ut over grensene for sin samtids musikalske konvensjoner, spesielt i avansert harmoni og radikal dissonansbehandling. Bare 30 av disse ble publisert (1738) i hans levetid. Han skrev også verker for andre besetninger, deriblant operaer og kirkemusikk.

En av særegenhetene ved cembalo og spinett, der tonedannelsen er identisk, er at man ikke kan variere anslaget på tangentene. Crescendo og diminuendo blir umulig, så om det skal være sterkt eller svakt kan bare varieres ved å koble inn flere registre, som enkelte cembali gir en mulighet til. Men Scarlatti fikk oppleve innføringen av hammerklaveret, som i de følgende århundrer ble det viktigste og mest utbredte klaver-instrument. Der er det varierte anslag en selvfølgelighet.

Sonatene ble katalogisert av Alessandro Longo i 1906, men nå brukes som regel Ralph Kirkpatricks nummerering fra 1953.

Her skal vi høre Sonate i C-dur K.159 i to opptak.

Luc Beauséjour på cembalo

og Arturo Benedetti Michelangeli (1920-1995) på et moderne Hammerklavier.