Lars Hertervig (1830–1902)
Olje på lerret, 40 x 55 cm, Nasjonalmuséet, Oslo.

De ytre omstendigheter i Lars Hertervigs liv lar seg lett beskrive på følgende måte:

Hans begavelse ble oppdaget av bemidlede borgere, som finansierte hans opphold ved den kongelige tegneskole i Christiania fra 1851 til 1852. Fra våren 1852 til sommeren 1853 var han Hans Gudes privatelev ved akademiet i Düsseldorf. Men våren 1854 begynte Lars Hertervig å vise symptomer på alvorlig depresjon. Fra 1856 til 1858 var han innlagt ved Gaustad sykehus, uten at det skjedde noen forbedring. Han ble utskrevet som u-helbredet – og ble dessuten umyndiggjort. Sponsorene stanset pengestøttem, og resten av sitt liv var han for det meste på fattig-kassa, selv om han  forsøkte å forsørge seg så godt han kunne på småjobber. Han hadde faktisk svennebrev som maler siden 1849.

Årene 1859–65 tilbrakte han på Borgøya i Tysvær, der han var født. og fra denne perioden stammer flere av hans best kjente oljemalerier, som Gamle furutrær (1865).

Dagens bilde er ett av de aller siste han hadde råd til å utføre i oljefarger. Etter dette benyttet han stort sett det papir han kunne komme over, og vannfarger/gouache for å lage bilder (med gouache menes som regel alt som ikke er olje- eller akvarellfarger).

Et spørsmål vi kanskje aldri får noe svar på, er i hvilken grad Lars Hertervig var sinnsyk. Det er ganske klart at han hadde en alvorlig depresjon fra 1854, men dersom vi sammenligner med to andre, omtrent samtidige kunstnere som også ble rammet av alvorlige psykiske lidelser, svenskene Ernst Josephson (1851-1906) og Carl Fredrik Hill (1849-1911). ser vi at sykdommen medførte markante endringer i både motivvalg og utførelse. Noe tilsvarende kan ikke spores hos Hertervig.