Hadia Tajik forvant ut av statsrådstolen onsdag, etter å ha blitt presset fra skanse til skanse i litt over en uke i hennes ’pendlerboligsak’. Uansett om det var med overlegg eller ikke, kan man si at hun ble felt av sine ’bedrag’. Øyvind Thuestad kommenterer. I del to tar Geir Furuseth og Charles Ortel for seg hvordan ignoranse for historien og det militær-industrielle kompleks har bidratt til å lede oss vill.

Hadia Tajik ble den tredje ’store’ som falt i denne føljetongen om våre folkevalgtes lemfeldige omgang med sitt eget regelverk for pendlerboliger. Først ble Krfs Kjell-Inge Ropstad felt. Han innrømmet raskt sin brøde, men ikke før hadde landet fått ny regjering, så ble landets nest øverst myndighetsperson, stortingspresident Eva Kristin Hansen (Ap), nødt til å gå av etter å ha høstet i overkant mye av fellesskapets goder.

Mange stilte seg spørsmål om hvorfor Tajik fikk sitte, mens Ropstad måtte gå.

Hvorfor behandles Tajik med silkehansker, mens Ropstad ble knust?

Onsdag sa Tajik fra seg statsrådvervet, men ikke jobben som nestleder i Arbeiderpartiet. Hvorfor ikke og hvorfor hun ikke tidligere skjønte at hennes disposisjoner måtte bli gjenstand for ubehagelig oppmerksomhet, er blant spørsmålene Thuestad og Furuseth kommer inn på.

I del to tar Furuseth fatt i sine egne erfaringer med bedrag, i vår tid ofte kalt for ’fake news’.

Stikkord i så måte er Timisoara i Romania. Da nedenstående, legendariske bilde av angivelige ofre for diktator Nicolae Ceausescu og hans fryktede Securitate kom på alle verdens forsider i desember 1989, ble hans skjebne beseglet.

Timisoara 1989. Bildet skulle angivelig vise ofre for ceaucescus hemmelige politi, men var i virkeligheten døde fra byens likhus. Bedraget ble avslørt, og det er i dag en av verdens beste eksempler på fake news. Foto: Ukjent/ WordPress

Første juledag 1989 ble Ceaucescu og hans kone Elena henrettet etter en høyst summarisk rettssak.

Ekteparet og diktatorparet Ceaucescu kort før henrettelsen i 1989. Skjermdump: YouTube

Siden har verden fått nye diktatorer. Alltid har mediene malt disse diktatorene med bred pensel. I 1990 fikk Saddam Hussein, alldeles ikke ufortjent, rollen som Superskurk nummer én. To år senere overtok den serbiske nasjonalistlederen Slobodan Milosovic, rollen. At hans med-nasjonalister fra det gamle Jugoslavia, kroaten Franjo Tudjman og bosniaken Alija Izetbegovic, ikke var så mange hakk bedre, kom sjelden eller aldri frem.

Saddam hadde sin andre storhetstid som versting tidlig på 2000-tallet. Bush II og Tony Blairs forsøk på å legitimere et regimeskifte i Irak vant aldri full støtte, og resultatene ser vi den dag i dag, i Irak, i Europa og i Norge. Oberst Muammar Gadaffi var en annen diktator som også, med norsk hjelp, raskt ble ryddet av veien.

Så kommer vi til dagens mediebilde der Russlands leder, Vladimir Putin, males som Superskurken over alle superskurker, med bred pensel. Selv om invasjoner aldri er bra og må fordømmes som det, er det aldri bra å straffe et helt folk for at dets leder ikke er verdens beste dikatator. De ukrainske nasjonalistene har i sin midte åpenlyse fascister og krigsforbrytere.

• Azov-militsen dypper kulene i svinefett (Document)

Russisk språk er forbudt i et land der 30 prosent har russisk som sitt morsmål! Hvor mange norske mediekonsumenter vet om dette, Slik sett er det forstemmende å lese om at russiske skolebarn blir mobbet for at de er russere, på norske skoler.

• Russiske barn opplever å bli hetset på skolen: – Ekstremt ubehagelig (NRK)

I et forsøk på å forklare hvordan slik ignoranse kan tillates i et moderne samfunn, henter vi frem talen den amerikanske presidenten og krigshelten fra annen verdenskrig, Dwight D. Eisenhower, holdt få dager før hans andre presidentperiode var over, 17. januar, 1961:

”In the councils of government, we must guard against the acquisition of unwarranted influence, whether sought or unsought, by the military-industrial complex. The potential for the disastrous rise of misplaced power exists, and will persist.” (NPR)

Med dette bakteppet ønsker Geir Furuseth den amerikanske investoren og analytikeren Charles Ortel velkommen til en samtale som vil bli utgitt som egen, tekstet sending på et senere tidspunkt.

Noen ord fra poetenes verden på tampen:

Først Hans Børlis dikt, Du må forsøke.

Du må forsøke

Du sitter fast i din verden.

Vil du

løfte ditt eget liv

opp i en høgere sfære,

da må du samtidig løfte

alt omkring deg.

Et overmektig tak – javel,

men du må forsøke, du må

tro det umulige mulig.

Jeg så en gang ei krikk-and

som hamret vingene tilblods

mot isen i elvoset,

– føttene var frosset fast.

Slik

som denne vesle villanda

må du forsøke.

Å løfte heile jorda

med dine korte vinger.